Den finansielle metoden Furnes refererer til, kalles diskontering. Den er helt fundamental i all økonomi og finans.
Prinsippet er enkelt: En krone i dag er mer verdt enn en krone om 40 år, fordi du kan investere kronen i dag og få avkastning på den.
Effekten er dramatisk: For å finne “dagens verdi” av en fremtidig kostnad, bruker man en kalkulasjon som gjør at verdien krymper eksponentielt jo lenger inn i fremtiden den ligger. Furnes forklarer dette selv: tallet blir “delt med 1,08 i andre tredje fjerde, 31.. Og så videre”.
En god analogi er å se på fremtiden gjennom en omvendt kikkert. Jo lenger unna en fare er, jo mindre og mer ubetydelig ser den ut.
Regnestykket som får katastrofer til å “forsvinne”
Det er denne metoden som fører til det sjokkerende eksemplet Furnes gir:
Reell risiko: Aktuarene (forsikringsbransjens risikoeksperter) anslår at 4°C oppvarming kan føre til et tap på 80 % av verdens BNP – en sivilisatorisk kollaps.
Finansiell risiko: Når Oljefondet diskonterer den samme katastrofen tilbake til i dag, fremstår den som en risiko på kun 12 % av fondets verdi. Furnes kaller dette “triviellt” og en “non-event”, sammenlignbart med vanlige svingninger i markedet.
Katastrofen “forsvinner” altså ikke helt, men den blir redusert til en så liten og håndterbar størrelse i dagens regneark at den ikke tvinger frem radikale endringer.
Problemet: Feil verktøy for jobben
Diskontering er et fornuftig verktøy for å sammenligne vanlige investeringer med ulik tidshorisont. Problemet, som Furnes og mange klimaforskere og økonomer påpeker, er at metoden er fundamentalt uegnet for å vurdere langsiktige, irreversible og eksistensielle trusler som rammer fremtidige generasjoner.
Systemet er bygget for å maksimere avkastning i et kortsiktig perspektiv, ikke for å “ivareta fremtidige generasjoner”. Derfor stemmer Furnes’ påstand.
コメントを残す